Skolebuss 2172 Try-Kleivset-Tinntjønn

Jeg står ved den lille holdeplassen der busser som dette alltid føles som en forlengelse av landskapet. Vinduskarmen har frost som havner i små figurer på glasset, og jeg følger skygger som glir langs veikanten. Vi starter i sakte, trygge sirkel, og stemmen til sjåføren gir en ro som passer til morgensolens gyldne nyanser. Det er noe hjemmekjent i lyden av motoren.

Interiøret har litt slitt, men komforten er overraskende god: polstrede seter, romslige benplasser og en rolig måte å kjøre på som gjør at man faktisk hører fuglekvitter mellom stoppene. På hver holdeplass blir vi møtt av småprat fra medreisende, og en mor hvisker til barnet sitt om skoleveien som blir et lite eventyr.

Vi nærmer oss Kleivset, og landskapet åpner seg til myke sletter og små bekker som krangler litt med vinden. Jeg møter øynene til en tilfeldig medpassasjer og vi smiler som om vi deler en liten hemmelighet om hvordan reise i skolebuss kan være nesten meditativt.

Til Tintjønn følger den rette stien, og jeg hører stemmen til sjåføren minne oss på holdeplassens navn og tiden vi har igjen før vi når målet. Det er ikke bare transport; det er en liten, hverdagslig videresending av historier mellom mennesker.