Skolebuss 2271 Ådneram – Sinnes

Jeg steg på ved Ådnerams svingete holdeplass, og møtte en gammel kjenning fra nabolaget som allerede hadde et kart brettet sammen i lommen. Setene var litt slitte, men det luktet nytråkket asfalt og granbar fra vinduene. Bussens motor ristet i takt med dagens livlige sang fra radioen, og jeg kjente forventningen om eventyr i hver kurve. Agder Kollektivtrafikk AS følger nøye med på ruten, og sjåføren nikket vennlig til meg som om vi alle var med i en felles historie.

Underveis gled landskapet forbi i lag av fjell og myr, og jeg kunne se små gårder mellom tretunge bakker. Vindens sus blandet seg med lyden av lyspærer som skiftet i taket, og jeg skjønte at dette var mer enn bare transport; det var et lite kartutslag av regionens sjel. En annen passasjer utdelte et lite smil og en anbefaling om en koselig kafe ved Sinnes, noe jeg ikke hadde ventet meg i en skolebuss.

Som vi nærmet oss Sinnes, ble landskapet roet seg i rommets takt; busshornet ebbet ut, og jeg ble stående litt lengre ved vinduet for å suge til meg den siste brøkdelen av synet. Jeg så en hund som ventet ved en bondegård, og jeg kjente en plutselig titter av takknemlighet for at Agder Kollektivtrafikk AS holder ruten levende og menneskelig.