Lokalbuss 240 Skoleruter Hægebostad

Jeg stiger på ved den lille rusteike holdeplassen og kjenner lukten av støv og pakker som har ventet hele helgen. Bussens seter er myke nok til å få meg til å tro at jeg er i en annen klasse, og bilens verkende motor minner meg om hva som gjorde meg avhengig av kollektivtrafikk i studietiden. Jeg venter på at ruten skal åpne seg, og venter på at landskapet utenfor skal begynne å fortelle sin historie.

Interessen vekkes av de små dialogene; en gammel bussjåfør med fortid i skolegårder, en elev som teller fem stopp og griner av spenning over en ny busskode. I Agder Kollektivtrafikk AS finner jeg en uventet rytme: nøkkelordet er punktlighet, og like viktig er den varme fraværet av mas. Vindusglippen blir til et glimt av elgen som befant seg i en lysning ved skogen.

Ruten glir langs skogkanten, og jeg blir minnet på det tause samarbeidet mellom natur og menneskeskapte veier. Hvert hus står på rekke som bokstaver i et lite dikt, og jeg kjenner at jeg også er en del av historien som binder disse plassene sammen. En eldre kone ler av eget humør og tilbyr meg en tepsiduk jeg ikke helt trenger, men som jeg tar fordi menneskene rundt meg trenger små gestus.