Lokalbuss 251 Flekkefjord – Kvinesdal

Klokken fjernet litt snø av vinduene, og landskapet trådte inn som en levende postkort. Jeg møtte en stilig eldre mann som hadde en seddelkrans av gamle billetter i lommen, og han ga meg et smil som nesten var større enn bagasjerommet. Vi lo av at busssetene minner mer om små sofaer enn transportmiddel, og at man tar med seg støvet fra sørlandsveien som souvenir.

Interaksjonen med sjåføren var hyggelig og pragmatisk: høflig stemning, kort statistikk om trafikken mellom stoppene, og til og med en anbefaling om en koselig kafé i Kvinesdal. Jeg noterte at kjøreturen er veldig komfortabel, med plass til ryggstøtte og litt ekstra plass til bena hvis du er høy som en furu. Og selvfølgelig er det alltid en liten spenning når man hører den kjente lukten av nybakt brød fra en nærliggende bakeri ved en holdeplass.

Etter hvert begynte støynivået å tilta litt: småprat mellom passasjerene, et barn som tegnet på vinduet og et par komikere som diskuterte rutevalg som om det var et privat teater. Jeg oppdaget at bussens komfortable seter faktisk lar meg sovne litt i ro, akkurat som et lite hjem på hjul, før jeg våknet opp ved en ny holdeplass med en ny utsikt.