Lokalbuss 415 Bjelland – Øyslebø

Setene hadde litt for mye kjærlighet for bruk og grov manuell justering, men utsikten ut av vinduet var som en levende postkort. Jeg snublet inn i en samtale med en eldre herre som kjente hver sving bedre enn jeg kjenner toget mitt, og vi lo av et lite blått nistete bilde som hang i bakruten. Bil og sjåfør ble et lite teater, der Agder Kollektivtrafikk AS var dukkefører som fikk publikum til å nikke til hverandre i takt med motorens hummende rytme.

Interiøret luktet av nybrygget kaffe fra pauseplassen, og en ung turist byttet plass med meg for å få bedre fotografering av markens gulbrune felt. Jeg møtte et par naboer som pratet om hestene sine og om hvor trangt det kan være å ta ferie i påskeferien, men likevel hyggelig å dele plass og småprat. Det var små øyeblikk av fellesskap der vi byttet små tips om stedet vi skulle til.

Den første stoppen ved Røykjelandet kom raskere enn jeg forventet, og jeg ble minnet om å være til stede i øyeblikket – ikke bare i tankene mine som vandret gjennom kartet i kveldingen. Landskapet glitret i solnedgangen, og jeg kjente meg plutselig som en midlertidig fastboende i en buss som er mer enn et transportmiddel.