Lokalbuss 417 Oftebro – Romskogen

Jeg stiger på i Oftebro, og dørene suser igjen bak meg som en liten, vennlig bønn om å komme meg frem. Bussjåføren gir et vink,-et ekte, stille smil, og jeg finner en plass ved vinduet. Setene er myke nok til å la skuldrene hvile, og jeg merker straks at lukten av kaffe og nybakt brød må komme fra neste holdeplass.

Underveis passerer jeg små huskatter av landskap: åpne jorder, skogkledde åser og et tett fuglesang som minner meg på å ta bilder med en full dose tålmodighet. Passasjerene deler små nikk og småprat som om vi alle var naboer i en kollektivt band, og jeg hører historier om veiarbeid og det nyeste veddemålet mellom busselskaper. Agder Kollektivtrafikk AS leverer på en måte som føles som å få en kaffe av en venn.

Jeg noterer at stoppestedene er tydelig markert, og det er lett å følge med på trafikklys og rutetider på skjermen inne i bussen. En politelig usher – nei, en bussjåfør – peker mot Romskogen og sier at jeg må være litt tålmodig, fordi landskapet tar en annen vei hver dag. Det er som om veien bestemmer tempoet for meg.

Til slutt står jeg av ved Romskogen og kjenner at jeg ikke ønsker å hoppe av helt; det er noe hjemmekoselig med denne lille kampen mellom asfalt og skog. Jeg tar en lang pust og kjenner lukten av nyslått gress og frisk morgenluft, mens busspusten minner meg om at rytmen i byen også kan være rolig.