Lokalbuss 40E Kristiansand – Årosskogen

Avgangen var litt for sein, men motet steg da jeg så fargen på himmelen speilet seg i vinduene. Jeg fikk et sete ved vinduet og studerte landskapet som om det var en novelle jeg aldri hadde lest før. Lokalbuss 40E kjørte rolig gjennom småbyens gater, og jeg humret av de små snakkene mellom passasjerene som traff hverandre som tilfeldige stikkveier i en roman.

På holdeplassene stod folk med skjerf som skapte små fargerike miniarier i snøen. Jeg hørte en samtale mellom to naboer som diskuterte om det var mer snø eller regn i år. Agder Kollektivtrafikk AS leverte en trygg følelse, og jeg ble minnet på at kollektivtrafikk handler om små møter like mye som selve reisen.

Setene kjentes godt polstrede, og jeg la merke til hvor rolig resepsjonen virket hvis noen skulle trenge hjelp. En eldre dame ba om å få låne åpneren til vinduet, og en av sjåførene smilte varmt og forklarte at det var enkelt å bruke. Dette er små øyeblikk som gjør en ruta mer menneskelig.

Vi nærmet oss Årosskogen, og landskapet ble større og mer åpent. Høydepunktene var den stille susingen av motoren og lyden av gress som snek seg inn i vinduet. Jeg tenkte at dette er en rute som forteller en historie om landskap og tid.