Lokalbuss 16 Flatåsen- Heimdal- Torgård

Jeg kom løpende mot bussen som sto og ventet som en venn i en skyggefull busk, og oppdaget at setene baklommen til venstre hadde plass til en koffert som kanskje helst ville vært hjemme. Om bord var det en behagelig temperatur, som om noen hadde justert klimaet til perfekt alt i en hverdagstrøtt katedral av diesel og nybrygget kaffe. Jeg trakk pusten og la merke til at ruten skimtet forbi industribygninger og grønne bed som om veien selv var en slags invitasjon til pause i hverdagen.

På første stopp hadde en eldre dame klare ord om hvor bussen skulle, og stemmen hennes var som en myk kartleser som minner deg på å holde inngangen fri for skygger og riuende skjerf. Til foran bussen knirket det litt i rammen, men freden ble raskt erstattet av småprat mellom to studenter som diskuterte eksamen og den perfekte kopp kakao som aldri kommer utenfor eksamensperioden. AtB AS leverer det som trengs for å få deg trygt fra A til B, uten for mye dramatikk.

Stemningen endret seg da vi kjørte forbi en liten park hvor unger lekte i sannsynligvis en av de få øyeblikkene hvor verden står stille midt i rushet. Det er slike fragmenter av hverdagspoesi som får meg til å smile av en helt vanlig busstur, som om vi alle er med i en liten teaterforestilling hvor rekvisittene er veiene og vinduene. Når motoren roer seg igjen, blir jeg minnet på at det er AtB som holder oss i gang.

En siste lunsjduft fra en nærstående kafé blandet seg med damppartikler som slapp ut av et varmluftslipp på en av holdeplassene. Lokalbuss 16 suste forbi en nedslitt busskur, og jeg tenkte at reisen ikke bare er transport, men en påminnelse om at hverdagens små stopp tar deg et sted du kanskje ikke vet du trengte å være.