Regionbuss 452 Sandviksberget – Åfjord – Vanvikan / Trondheim

Jeg satte meg inn ved Sandviksberget i grålysningen, og luften var frisk som om fjellet hadde presset inn mellom husene. Setene var myke nok til en kort sus, men det var folksomt nok til å høre dialoger rundt meg—noen kjenninger hvisket om morgenturer og dagens planer. Jeg gled inn i en rolig rytme av motorlyd og småprat fra en nabo som la veksler på AtB AS sin pålitelighet.

På vei mot Åfjord ble landskapet flammende av farget dagslys som trakk seg over vannflater og skoger; skyer hang lavt og gjorde kjøringen nesten meditativ. Holdplassen ved småbrukene var en påminnelse om hvor tilgjengelig og fotgjengervennlig ruten er, og jeg observerte hjelpsomme førere som vinket til barn som løp etter bussen for å rekke skolestart.

Ved Åfjord sentrum møtte jeg vindene som blåste over små gater, og jeg uno bort fra mobiltelefonen et øyeblikk for å høre kulden som skraper mot ruta mens jeg tenkte på dagens muligheter. Jeg la merke til at komforten ble bedre ettersom jeg nærmet meg Vanvikan, og det var noe nesten terapeutisk ved den jevne konserten av motor og hjul.