Lokalbuss 70 Stjørdal/Hommelvik- Trondheim

Jeg sto på holdeplassen i halvlys, og for en gangs skyld var det noen som smilte før jeg fikk sjans til å rekke bussen. Seteret mitt var litt for mykt, men damen ved døra var vennlig og ga meg plass ved vinduet. Lyden av motoren var rolig og rytmisk, som et pust i takt med tett tåke som lå over vegen. Under kjøringen skimtet jeg gårdsbruk og små skilt som jeg kjente igjen fra min første barndoms lufteturer.

Interaksjonen med medpassasjerer var uventet varm: en eldre mann delte to-do-lister om byens markeder, mens en barnefamilie lo av en komisk bussreisesjanger på radioen. Jeg hørte stemmen til en konduktør fra AtB AS forklare stoppene tydelig og rolig, som om han var en guide i et lite, mobilt museum. Landskapet gled forbi i bølger av skog og åpne jorder, og jeg kjente en ro som sjelden følger med min vanlige reiselyst.

Etter hvert kunne jeg kjenne byens nærhet. Faktorer som vinduslys og skygger traff ansiktet mitt mens jeg gled inn mot sentrum, og jeg tenkte at Dette er reisen som ikke trenger å være lang for å være rik.