Lokalbuss 51 Drammen-Solbergelva-Mjøndalen

Jeg hoppet av fra Drammen sentrum og fikk straks et inntrykk av komfort og tydelige rutebrikter ved døren. Leaves av trafikken var mild morgenstund, og bussens interiør luktet nytt og friskt fra en nylig rengjøring. Jeg satte meg ved vinduet og lot landskapet få plass i synsfeltet, mens motorens burg var en lav, konstant bakgrunnston.

Ruten gikk langs elvebredden og inn i små boligstrøk hvor holdeplass-skiltene blinket som små fyrtårn. Jeg møtte en hyggelig eldre mann som delte en lokal hemmelighet om et stille utkikkspunkt ved Solbergelva, noe som ga reisen en personlig dimensjon. Personalet i Brakar lånte et blikk mot passasjerene og smilte når jeg spurte om toalettmuligheter mellom stoppene.

Ved neste stopp skimtet jeg en liten kafé ved en av holdeplassene, hvor jeg ble anbefalt å ta en pause og nyte en kopp før jeg fortsatte mot Mjøndalen. Opplevelsen av å bevege seg mellom by og landskap i denne ruten ga meg en følelse av tilhørighet til området.