Lokalbuss 71 Drammen – Stoppen – Lierbyen – Asker

Jeg steg på ved Drammen stasjon, luften luktet kaffe og morgenregn. Bussdørene suste i takt med mitt pulserende hjerte, og jeg syntes jeg hørte hele Buskeruds saga hvisket mellom støtfangere og seter. Setene var myke som minner, og den voksne sjåføren hilste med et smil som ble til en liten musikalsk note i en travel bytur. På vei mot Stoppen kjørte vi forbi glitrende vann, veier som snirklet seg gjennom grønt som malte himmelen i en palett av grønt og grått.

Ruten vår bød på små møter: en tenåring som løftet blikket fra mobilen for å smile til en eldre dame som holdt en kurv med ferske blomster. Brakar leverte en ro som gjorde at stressen ble umerkelig; vi småpratet om været og den knitrende lyden fra gammel radiosensor. Om bord var det tydelig at dette ikke bare var transport; det var en midlertidig scene hvor vi delte små historier, mens landskapet gled forbi i en rolig filmsekvens.

Etter Stoppen ble utsikten mer åpen, som om landskapet trekker pusten sammen i en lang korridor av åker og skog. Lokalbuss 71 suste videre, og jeg merket at jeg plutselig ble mer oppmerksom på de små tingene: små snøflekker som glitret på vinduet, en fremmeds latter som traff meg som en stille bølge.