Lokalbuss 73 Drammen-Reistad-Lierskogen

Jeg hopper av ved den første stoppestedet og kjenner lukten av nybrygget kaffe fra en nærliggende bønnekiosk. Bussføreren hilser med et smil som får meg til å lure på om han nettopp har vunnet i lotteri, eller om det bare er den lokale snillheten som slår inn. Setene er litt faste, men på en måte perfekt for å se ut av vinduet uten å få sommerfugler i magen av vuggingen. Førsteinntrykket er at dette er mer en buss enn en bussreise – en liten scene hvor folk møter hverandre mellom bussdører og skiløyper langs E18.

Jeg prøver å følge med på landskapet: fosser av farge på skogbunnen, og litt skyer som virker som de har tenkt å lase seg litt nedover mot vannet. Interaksjonen med medpassasjerer blir raskt en kort historie om hytter som står tett som bokserier, og jeg ler av en eldre herre som forteller om en katt som alltid måtte få fersk muskatnøtt i maten for å la seg klappe.

Underveis stopper vi ved skilt som minner meg om at naturen ikke trenger en agenda for å imponere. Jeg ser en liten elv som glitrer mellom trærne, og jeg tenker at dette er et lite kulturminne i hverdagen. Personlig kontakt med konduktøren viser seg å være like viktig som rutetabellen – et lite smil tavererer hele reisen.