Regionbuss 111 Lillehammer-Dokka

Jeg krysser togskinnets stillhet med Regionbuss 111, en rute som både er ny og hjemlig. Vinduene står på gløtt og jeg kjenner lukten av grus og furu blandet med den varme kaffen i hånden. Hver stopp gir et lite kikkefdør inn i hverdagen til mennesker som smiler og hilser, og jeg blir plutselig en del av en liten fellesskapsreise gjennom Innlandet. Innlandstrafikk har virkelig truffet rytmen mellom by og natur.

Lyden av motoren, samtale mellom reisende og det myke skiftet i landskapet skaper en rytme jeg ikke kan motstå. Hos hver holdeplass blir jeg minnet om at reisen er måten vi ser stedet på—dempet, enkelt og nesten poetisk. Jeg observerer jordfargede fjell og små dammer som speiler himmelen. Komforten om bord gjør at jeg vil bli sjelehøst og sove, men jeg blir våken av det uventede møtet ved en skolebussholdeplass.

Ved Dokka møter jeg et annet landskap, og jeg lar meg rive med av det enkle i reisen. Bussen fortsetter videre, og jeg føler at naturen har noe å fortelle meg i hvert stoppested. Jeg tar et siste glimt av fjellene som strekker seg mot himmelen, før veien trekker meg videre.