Nattbuss N89

Jeg trådte inn i bussen og ble møtt av en rolig stemning, behagelige seter og dempet belysning som gjorde nattens tåkete landskap tydeligere gjennom vinduet. Jeg fant meg en plass ved vinduet og la vesken mellom beina, slik jeg alltid gjør. En erfaren konduktør hilste varmt og sjekket billetter med et raskt, vennlig blikk, og jeg kjente at reisen kunne begynne i ro.

Ruten tok oss gjennom små bymiljøer og lyse boligfelt, gamle trehus og moderne kasser som speilet den norske natten. Landskapet skimret forbi som et levende kart, og jeg kunne høre DAB-radions fjerne stemmer blande seg med bussens motor. Internt diskuterte noen medpassasjerer planer for nattmat ved neste stopp, og jeg ante at dette var en pause fra hverdagen.

På vei mot holdeplassen i utkanten av byen begynte jeg å kjenne nattens ro spre seg gjennom rutene. Jeg så lysene gli forbi som små fyrtårn i mørket, og jeg tenkte på neste møte med toget og dagen som ventet der. Det var et lite fravær av stress, som om jeg ble en del av nattens rytme i stedet for dens utfordring.