Lokalbuss 22

Jeg fant meg et sete ved vinduet og kjente lukten av varm gummi og kaffe fra førermhhån. Vinduet knirket litt hver gang bussen tok et sving, og jeg løsnet skuldrene mens utsikten gled forbi: gråblå fjell, en glitrende elv og små trehus som sto tett som bokstaver i en roman. Det var som om hver holdeplass var et lite kapittel.

På noen stopp smilte jeg til en eldre dame som bar en kurv med frukt, og vi delte en kort hilsen mellom motorstøy og meldingene fra nabostolen. Kolumbus AS ordnet rutinen slik at jeg aldri måtte spørre om tid, for informasjonen kom stille fra høyttaleren og fra ansiktene rundt meg. Jeg snakket lavt med en ung gutt som studerte biologi, og vi fant felles interesse i landskapets små detaljer.

Fram mot lunsj begynte landskapet å få farger: gule rapsåkre og lysegrønne enger. Jeg husker at lyden av motoren ble mindre dominerende når vi trakk langs elven, og jeg tenkte på alle menneskene som ventet hjemme og alle historier som blir fortalt i en slik rutebuss.