Lokal bilferje 1058 Solholmen-Mordalsvågen

Jeg parkerte bilen og kjenner lukten av salt og gummi mens motoren forsvinner i det fjerne. Om bord møtte jeg et lite samfunn av passasjerer som delte småprat om været og hva som venter på andre siden. Dette var ikke en transport, men en mini-uttale av ro og rutine. Jeg hadde med meg en varm termos og en uventet god kaffe som fikk meg til å smile.

Fergen svinger inn mellom holmer og små skjær, og jeg så båter i det fjerne som ser ut som lekende skygger på vannet. Bussruten og havet møtes i en myk rytme, og jeg blir minnet om hvor mye landskapet rundt Solholmen har å by på. Personalet om bord var vennlig, og de forklarte rutinen med et glimt i øyet, noe som gjorde at jeg slappet av.

På vei mot Mordalsvågen ble jeg møtt av et plutselig glimt av måkeskrik og skinnet fra solen i våtsteinene. Jeg la merke til hvordan bilen beveget seg mykt i bølgeskulpene, nesten som om fergen var et skip i en rolig dans. Jeg tenkte på hvordan transportøren alltid finner en måte å gjøre hverdagens reise litt mer romantisk.

Av og til står man litt stille og nyter utsikten mellom stoppene. Stemningen om bord er avslappet, og samtalene blandes med lyden av motoren og sjøsprøyt. Jeg ble observert av et par reisende som byttet historier om andre ferjeruter, og vi lo sammen av små hendelser underveis.

Til neste stopp gled jeg inn i solskinnet som traff de røde trehusene ved bryggekanten, og jeg tenkte at det å ta Lokal bilferje 1058 faktisk er som å lese et kort, poengtert kapittel i en større reisebok. Hver pause mellom øyene var som en ny linje i fortellingen, og jeg gledet meg til å lese videre.