Lokal bilferje 18-336 Nesna – Nesnaøyene

På bryggekanten møtte jeg et rolig tempo: folk som lånte luften og saltvannet, mens motoren hadde en myk, konstant bris. Vinduene ga et stille innblikk i landskapet som åpnet seg bak meg, og jeg kjente havet trekke synlig inn i båten. En lokal passasjer småpratet om været, og stemmen hans ble raskt en del av ferjens rytme.

Interiøret var enkelt, med komfortable seter og plass til småkofferter. Jeg satte meg ved et vindu og så de lange sandstrendene gli forbi, mens små båter lå og vugget mellom holmene. Nesnaøyene viste seg som en malerisk rekke av hus og fålife trær som speilet seg i vannet. Jeg likte hvordan selv små bevegelser i sjøen kunne endre lyden i rommet.

Når vi nærmet oss Nesnaøyene, kunne jeg kjenne landskapet skifte fra å være en åpen havflate til å bli en tett kystlinje. Husene mellom grantrærne så ut som små perler langs svabergene, og jeg ble minnet på hvor tett natur og bosetting kan være i dette området. Jeg gikk tilbake til setet og tenkte at slik transport binder mennesker og steder sammen på en rolig, men sikker måte.

En annen ferjemann sto ved døren og vinket farvel til noen tilreisende, og jeg merket at stemningen ellers var enkel og hyggelig. Vi fikk korte samtaler om hvor trettende vindene kunne være, og hvordan alle vi som reiste sammen delte en felles forståelse for de små pauser i hverdagen som ferger gir.