Lokalbuss 2 Kvernkroken – Sykehuset Mo

Jeg møtte solen som akkurat hadde stuppet over fjellene da jeg steg på i sentrum. Lufta luktet av våt grus og koldt metall, og setene hadde litt helling som gjorde at jeg ble presset litt bakover. Panoramaet begynte straks å synke inn i vinduet: flate marker, små trehytter og en elv som glitret mellom grantrærne. Underholdningen ble landskapsbilder, og jeg tenkte at Nordland virkelig vet å ramme inn en hverdag med små detaljer.

Først kom en eldre dame med et stille smil og en velbrukt strikket lommebok. Hun byttet noen ord med føreren om snø og drift av reservebatterier til rullestoler. Jeg hørte dem le litt sammen, og det minnet meg på hvor tilgjengelig service faktisk er når det er et menneske bak rattet. Min egen plass ble litt trangere enn forventet, men jeg fikk plass ved vinduet og kunne sirkle mine tanker mellom bleke fjorder og blågrønne innsjøer.

Etter hvert tok vi av mot mindre landsbyer der menneskene hilste fra vinduet og barna vinket fra skolebussen. Hver holdeplass hadde sin egen lukt av gufsernte skygger og ferske brød, en lukt som satte meg i en ro jeg ikke hadde ventet. Kvelden senket seg, og jeg kunne kjenne det kalde glasset mot kinnet mens motoren laget en monoton, trygg sang.