Lokal bilferje 18-723 Digermulen – Finnvik

Jeg møtte solen som sakte steg over fjorden da bilen gled om bord. Støynivået var lavt, og motoren hadde en rolig rytme som gjorde at jeg faktisk hørte fuglene og bølgeskvulpet under. Blandingen av våg og vind gav en rolig start på reisen, som om skipet fungerte som en flytende veranda. Gjennom ruta så jeg små båter i det fjerne og små holmer som sto i skarp kontrast til det gråe, klippepregede landskapet.

Besetningen fra Reis Nordland var vennlig og profesjonell; de informerte meg tydelig om neste ankomst og pauser på kaiene. Jeg pratet litt med en annen nabo om bilkomforten og hvordan rumpa mi tilpasset setene på natten – alt virket viktig og menneskelig. Været skiftet raskt mellom vindstøt og sol, noe som ga en naturlig variasjon i bildene jeg tok fra lugarvinduet. Landskapene gled forbi i takt med skipets rolige fart.

Når båten suste mellom holmer og nes, ble jeg påminnet om hvor nært kystfylket er til folks hverdagsliv. Jeg kastet et siste blikk mot containerne ved kaien og kjente hvordan luften ble litt kjøligere, litt friskt, og tydelig norsk. Opplevelsen av å dele plassen i bilen med andre passasjerer, alt mens naturen hadde et konstant spill av lyder og farger, gjorde reisen min til noe mer enn bare transport.