Regionbuss 741 Svolvær – Leknes

Jeg møtte solen som lå lavt over havet da jeg steg på bussen i Svolvær. Setene var romslige, og den svakt varme luften blandet seg med lukten av sjø og skog. Underveis var det rolig, og jeg hørte kun lyden av motoren og vindens hvisking langs ruta. Jeg la merke til hvordan bussjåføren kjente til hver holdeplass, og det gav en liten trygghet i et landskap jeg fortsatt ikke helt hadde satt ord på.

Ruten skrånet mellom oddelagte øyer og fjell, og jeg fikk små glimt av fossefall og treskoger mellom små kystsamfunn. Det var som om landskapet åpnet seg litt mer for hvert stopp— ikke nødvendigvis for å friste, men for å minne om hvor stor naturen faktisk er. Jeg møtte også en lokal mamma som delte et smil og en klem til datteren ved en av stoppestedene, og jeg kjente at reisen ble litt mer personlig.

Når vi nærmet oss Leknes, kjentes det som landskapet åpnet seg enda mer. Jeg pratet litt med en annen reisende som hadde samme kurs; vi byttet små minner om sommerfestivaler og skjulte strandkrokene vi hadde funnet langs veiene. Det var små samtaler som ga ruten et menneskelig preg— på en måte ble hele reisen en liten kulturkryssing.