Lokalbuss 113 Torsnes-Humlekjær-Fredrikstad

Jeg hoppet av bussen ved Torsnes holdeplass i det sene morgentåke, og vinduet lukket meg inn i lyden av veien. Jeg syntes det var fascinerende hvordan bussetet ble litt varmere av solstrålene som snek seg inn gjennom ruta.

Medpassasjerene var en blanding av pendler og naboer, og jeg hilste på noen som allerede hadde sin egen lille ritual før reisen fortsatte. En mann la fra seg avisen og vinket til en søt hund som glemt seg bak et bilvindu i en annen bussrute. Stemningen ble plutselig hyggelig, som om vi var på et lite, rytmisk allsangstokt mot Fredrikstad.

Under turen gled landskapet forbi som et rolig maleri: skiftevis skogkledde åser og åpne jordbruksflater. Jeg la merke til at ØKT har tydelig tydelig informasjon på baksiden av setene, og noen stopp hadde en liten digital skilt som fortalte ventetid og neste ankomst. Komforten i setene var overraskende god, og jeg satte pris på den jevne oppvarmingen fra motoren uten at den ble for høy.

Når vi nærmet oss Humlekjær, kjente jeg lukten av våt jord og furu, og jeg skjønte at jeg var på riktig kurs. En av passasjerene fortalte meg om en liten kafe ved stasjonen som ofte dukket opp i prat mellom reisende, og jeg noterte det som et fremtidig stoppested.