Lokalbuss 72 Mortensrud T – Seterbråten

Jeg stiger på bussen og kjenner lukten av nytvinnede billetter og kaffe fra kjøkkenet av byens morgen. Ruter AS har perfeksjonert den smått søvndyssende rytmen: dørene lukker seg, og verden kaller på meg gjennom vinduet. I det jeg finner plassen, blir setet litt varmere enn forventet, som om bussen vil gi meg et lite skulderklapp før dagen starter.

Ute vinduet glir forbi blokker og småkirkeskygger, og jeg observerer hvordan landskapet skifter fra grå asfalt til grønt treverk mellom husene. En eldre dame bytter plassflir mellom oss, og vi utveksler et smil som om vi begge ventet på dette øyeblikket: en enkel reise som blir til historie. Fjernsyn og reklameskilt står i halo rundt hvert stoppested, mens bussen kjører som en medlem av en taus symfoni.

På vei mot Seterbråten er lyden av byens hverdagsliv som en lav, trygg sang. Jeg ler litt av meg selv for å være så glad i en enkel transport, men det er nettopp det som gjør dette så menneskelig: små samtaler med sjåføren, en nikk til en barnevogn som passerer, og det konstante humør-skiftet mellom natt og dag.