Lokal bilferje 1030 Langevåg – Buavåg

Jeg kom litt tidlig til holdeplassen, og lukten av sjø og gress hørte som en stille hilsen før rullegardinene til ferjen trakk seg tilbake. Skjærgården åpnet seg langs kjøl og de små øyene danset forbi som om de ventet på å bli oppdaget. Det beste var den roligheten som senket seg når motoren startet og baugen sakte gled ut i sjøen.

Inne i fartøyet var det komfortabelt og ryddig, med plass til både biler og gående passasjerer. Jeg møtte en lokal fisker som vinket til oss fra bakerste rute og delte en kort, varm historie om Buavåg som jeg senere fant ut var helt sann. Under reisen kunne jeg se horisonten åpne seg i nyanser av blått og grått, mens bølgene skapte små rytmer mot skroget.

Når jeg senere kjørte av i Buavåg, kjentes det som å trekke opp en ny rute i livet, og jeg tenkte på hvor klart landskapet ser ut når man ikke har tid til å se bort. Jeg snudde meg mot skipet og sa til meg selv at jeg måtte gjøre dette igjen, snart, med enda større nysgjerrighet.