Lokalbuss 62 Helleskaret – Fanafjellet – Fana

Jeg setter meg inn i den stillsinnede bussen mens byen står opp; lukten av asfalt og kaffe blander seg med fjellseter og trær som glitrer i dagslyset. Skiltet Helleskaret blinker som en liten nysgjerrig hale, og jeg kjenner at reisen begynner i magen med et lite snurr av forventning. Sjåføren gir et lite nikk og talen til folk begynner å forme seg i tamme stemmer mellom glass og varme seter.

Under bussturen merker jeg hvordan landskapet åpner seg: daler som bølger mot himmelen, hus som står som små husholdninger i landskapet. En eldre dame deler en vits om vinterens krav på busskortet, og jeg ler av hvor alvorlig og likevel lettholdt hele situasjonen blir når lokalbussens rytme følger veien. Jeg bytter små blikk med medpassasjeren min, en turist som prøver å ta et kartbilde midt i støvet fra en akseptabel utsikt.

Når jeg nærmer meg Fana, kjenner jeg at transporten ikke bare er en transportøkt, men en liten scenekunst. Folk følger med på landskapet som om det var en forestilling; barn peker på bølgende fjelldufter, og en enslig hund bærer en rufsete pels som passer til rulleringen av lys og skygger.