Lokalbuss 131 Vrådal-Nissedal-Treungen-Åmli

På dagens første avgang merket jeg straks den rolige rytmen i bilen, og den varme velkomsten fra sjåføren som hilser hver av passasjerene. Setene var ikke bare komfortable, de hadde faktisk riktig tykt skum og en praktisk liten vri i ryggstøtten, noe få bilturer gir i småbysamfunnets tempo. Jeg fant meg selv småprate med en nabo som kjørte til et sykehusbesøk, og det ble plutselig en del av noe felles.

Ruten følger innsiden av Telemarks natur, og jeg ble mildt sagt fascinert av hvordan skogen åpnet seg mellom endene av vannspeilet. Farte har tydeligvis et øye for folk som ønsker å få med seg landskapet: vinduene er store, og anonymiteten i byen forsvinner i ren natur. Jeg noterte meg hvordan lokalkontaktene står klare ved hver holdeplass, og sjåføren ba om litt tålmodighet ved enkelte svinger.

Framkomstene mellom stoppene ble preget av små samtaler med andre reisende, som alle hadde sin lille historie om fisketurer og helgeturer. Jeg snakket litt med en tenåring som pendler mellom skolen og besteforeldrene, og det var fascinerende å høre hvordan lokalbussen virkelig er limet i hverdagen.