Lokalbuss 143 Rjukan-Rauland-Åmot

Jeg satte meg inn i den varme bussen med et lett frø av forventning. Vindusruta hadde klær som skiftet lys gjennom landskapet, og jeg ble stille et øyeblikk. I seteraden ved siden av meg satt en eldre dame som smilte og nevnte at dette var første gangen hun lot naturen gjøre resten av praten for henne. Jeg ble tiltrukket av hvordan motorens lavmælte summing harmonerte med fjellene utenfor.

Underveis traff jeg små stoppesteder hvor holdeplassen var tydelig markert og livlig med lokale småprat. En ungdom på vei til en hytte ved Rauland delte en vits og fikk hele bussen til å le lite høyt, noe som gjorde turen mer menneskelig enn jeg hadde forventet. Jeg la merke til hvordan personalet i bussen svarte vennlig på spørsmål om rute og tid, noe som ga en trygghet jeg ikke ante jeg ønsket meg.

Etter hvert begynte jeg å fokusere mer på lyden av regndråper som banket mot ruta og hvordan farger ble skiftet mellom skyer og skog. Jeg husket å se opp litt oftere enn jeg vanligvis gjør når jeg er i en by, for naturen skimtet inn i litenheten av bilen og ble min stille følgesvenn