Lokalbuss 209 Våer-Tessungdalen

På avgangen merket jeg lukten av våt skog og nyvasket morgenluft. Skilt og rutekart på baksiden av setet ble min småoppdagelse; jeg fulgte små og store stopp langs ruten mens snøflekker glitret i morgensolen. En eldre konduktør smilte og forklarte hvor vi kunne få frisk luft ved å åpne vinduet litt, noe jeg satte pris på midt i den kjølige dalen.

Været skiftet fort mellom skyer og sol, og landskapet gled forbi som en film – grønne choisirende enger, elver som fanget lyset i bøyde speil, og tretunge fjell som voktet om veien. Flere passasjerer vinket til hverandre når bussens klokkelyd slo inn i stillheten mellom stoppene, og stemningen ble plutselig hjemmekoselig.

Når vi nærmet oss Tessungdalen, gled jeg av og på med den smått hverdagslige roen som følger med å kjenne landskapet trekke helt inn under huden. Jeg tenkte på hvordan lokalbussene binder små lokalsamfunn sammen, og hvordan vår lille gruppe ble en midlertidig felleskap for den korte strekningen.