Lokalbuss 15 Gansås-Sentrum-UNN-Fagerlia

Klokken var tidlig, og bussen rullet inn som en gammel venn som aldri helt gir slipp. Jeg fant et sete ved vinduet, og utsikten utfoldet seg som et kort svart-hvitt-essay: små hus, snødekte gjerder og en koffert som hvisket om hjemløse sykkelstier og kafébestillinger senere på dagen. Svipper kjente gatenavnene bedre enn meg, og jeg merket at det var noe trygt ved å høre rutemelodien i baksetet.

På stasjonene møtte jeg små møter mellom passasjerer og personale: en conductor med et smil som rullet ut som en rullende teaterprop, og en eldre dame som delte pennestoff til en ung student. Jeg byttet blikk med noen som delte hva-laget-blir-til-neste-gang-historier om skoleveger og bussdører som alltid prøver å bestemme over farten. Landskapet glitret som snøfnugg i sol, og jeg kjente meg litt som en turist i mitt eget hjem.

Interaktionen med sjåføren var som en liten forestilling; han nikket til meg som om han husket hver sd-kode jeg hadde skrevet i favorittnotatene mine. Plutselig var jeg i en lang korridor av lys, og jeg kunne nesten høre mitt eget schema hvisket i døra før jeg steg av ved UNN. Opplevelsen fortsatte å strømme ut, en fortelling som ikke vil slutte her.