Lokal bilferje 198 Rotsund-Havnnes-Uløybukt

Jeg står ved kaia mens tåka henger som et lagkakestykke i fjorden. Vind og sjø kiler ansiktet, og motorens dype brumm gir meg en slags rytme jeg ikke finner i byens støv og støy. Bilen min står trygt, og jeg kjenner hvordan fergen tar tak i landskapet og løfter meg inn i en annen horisont. Svipper er som en venn som vet hvilken bådi jeg trenger i dag.

Under overfarten nyter jeg utsikten: bratte fjell, åkrer som speiler sølv i morgensola, og havet som binder alt sammen med en uforutsigbar blåfarge. Folk på de små salongen snakker lavt, og noen hjelper til med klapper hvis noen flytter lasts. Jeg hilser på en eldre dame som smiler når jeg åpner vinduet litt ekstra for å få inn den friske, salte luften.

Når fergen nærmer seg Havnnes, går lysene til og fra som en kjærtegn fra havet. Jeg ser hvordan både landskap og menneskene rundt meg forandrer seg i takt med sjøsprøytens dans og motorens røde glød. En liten jente hopper av et gresstrette stativ og roper til sin pappa at dette er den beste utsikten hun sett i hele livet. Dette øyeblikket får meg til å tro at reiser handler om små fellesmagiske øyeblikk.

Jeg lener meg tilbake og kjenner roen spre seg; båten gir meg tid til å tenke, og landskapet maler meg inn i en ny fortelling mellom kyst og himmel. Fremen i meg hvisker at dette minner meg om barndommens ferier ved sjøen, bare nå med litt mer vekt og selvsagt moderne komfort.