Lokalbuss 20 Skattøra – sentrum – Kroken

Klokken var tidlig, luften luktet av luft og kaffe, og jeg fant meg selv bak i bussen med et par reisende som hadde like lite som meg i bokommandørstilen sin. Seteradene knirket som gamle sykkelkjeder, men setene var overraskende komfortable for en rutebuss. Jeg tok plass ved vinduet og så havet langs utkanten, småøyene som dukket opp som om de var på vei til en liten dans. Svipper har en rolig måte å kjøre på som får meg til å glemme trafikkork og hverdagens jag.

Underveis møtte jeg en eldre herre som fortalte om fisket i Kroken, mens huden på en ung turist prøvde å forklare kartet sitt som om det var en liten roman. Folk snakket lavt, noen nøt stillheten mellom bussens snurrende motor og seilskjærende bølger utenfor. Det var små glimt av landskap som det norske landskapet gjør best: naturlig, rolig og litt nervøst hos førsteinntrykket.

Ved Skattøra var lydbildet av fugler og båter blandet med rop fra havna, og jeg ble møtt av et lite nikk fra konduktøren som minner om at humøret kan være like viktig som ruten. Jeg hørte på lattermild samtale mellom to ungdommer og en som knew alle stoppene som om de var kapitler i en bok jeg aldri fikk lese ferdig. Dette er hva jeg liker med Lokalbuss-opplevelsen, det smått sære ved å reise som om du hemmelig har en GPS i hjertet.