Lokalbuss 240 Harstad – Stornes – Grytøy – Bjarkøy

En vei gjennom øyriker og skiftende lys — jeg klamret meg til vinduet mens landskapet skiftet fra havoverflater til granskog og små havner som omfavnet hver stasjon. Bussens motor sang en myk monotonitet, og jeg observerte at folk nesten konkurrerte om å treffe riktig døråpning; det var en liten rytme i hverdagen. Jeg møtte en eldre dame som delte en rullatorhistorie fra en fortapt sommer, og hennes latter spant seg inn i baksiden av hytta.

Interaksjon med nyanser av folk — så mange ansikter i forskjellige sekunder: en småpratende bussjåfør, en ung student som slet med å få rullegrind i ny bok, en turist som tok bilder av hver husfold som sto stille. Svipper hadde en rolig måte å kjøre på, som om ruten var en forestilling hvor passasjerene var hovedpersonene. Jeg tenkte at dette var en av de få steder hvor tid og sted virkelig møttes i små samtaler.

Når jeg når Bjarkøy, takk som regel for naturen som følger meg å kjøre videre. Motorens hum og latter fra medpassasjerer smelter sammen i en slags hverdagspoesi, og jeg kjenner at Lokalbuss 240 er mer enn bare transport; det er en liten scene av nordnorsk hverdag.