Lokalbuss 40 Tromsø museum – Slettaelva

Om morgenen møtte jeg bussen ved Tromsø museum, og luften luktet av sjø og nybrygget kaffe fra en nærbutikk. Setene var romslige, og jeg fikk en riktig behagelig tur under den flate, snødekte landskapskanten som glitret i sollyset. Praktisk var at billetter kunne kjøpes om bord, og sjåføren hadde et glimt i øyet som gjorde at jeg nesten glemte å alpeklatre i meg selvas drømmer. Svipper’s merkevare, tidligere Troms fylkestrafikk, gjorde det enkelt å føle seg som en fast del av lokalsamfunnet.

Ruten viste seg å være mer enn en pendlerute; langs Slettaelva kunne jeg kjenne vinden sildre gjennom vinduene og høre småpratet fra andre passasjerer som delte letzte små historier om stedet. Jeg fikk nyte utsikten over fjellrekken som speilet seg i myke vannflater, og en eldre dame lo av min nysgjerrige nese for hver ny byggeplass og skilting som dukket opp.

På vei tilbake ble jeg møtt av en liten gruppe barn som stolte viste frem sine skolebøker, og sjåføren svarte dem med små vitser som fikk hele bussen til å le. Jeg vinket til en eldre mann som kjente alle stoppene som om de var gamle venner, og jeg kjente meg plutselig som en del av et lite nabolagskart.