Lokalbuss B44 Gjøvik skysstasjon – Tobru snu

Jeg hopper av i formiddagssolen ved Gjøvik skysstasjon, og bilen puster ut litt av vårsola i vinduet. Lokalbuss B44 haster ikke, men den har en rytme som nesten føles som et lite teaterstykke. Jeg finner setet ved vinduet og kjenner lukten av nytraktet kaffe og asfalten som glinser etter regnet i natt. Alt rundt meg glir sakte inn i en ærlig, norsk landskapsfortelling.

På turen passerer små små gårder, innsjøer som speiler himmelen, og et landskap som følger meg som en fortrolig venn. Innlandstrafikk har tydelig lagt vekt på brukervennlighet: elektronisk billett, tydelige skilt og vennlige ansatte som hilser i bussen, sånn omtrent som en god nabo. Snart ruller vi inn i skyggen av skogkledde åser, og klokken tikker rolig mellom hver holdeplass.

Ved Tobru snu står landskapet litt mer stillferdig, som om det venter på at jeg skal ta neste skritt. Jeg vandrer litt langs veien og følger lyden av menneskelig prat som rører seg mellom holdplassene. Bussens dører lukker seg bak meg og jeg tenker at komfort ikke alltid må være luksus, men heller en vennlig ro i sjelen.