Lokal passasjerferje B1 Øyene

Jeg stiger om bord og kjenner lukten av salt sjø og litt melkesjokolade fra frokostposen jeg glemte å spise.

Førstehåndsinntrykket: komfortabelt sete, ikke for stivt, ikke for sofa, og rattet til båten som en klokke som slår tydelig hvert 5. minutt. Jeg ler av meg selv når jeg prøver å finne passasjerlista på døren – den er så liten at jeg må blinke to ganger for å få alt til å gå opp. Ruter AS gjør jobben sin: jevn, rolig og litt rolig morsom i det småpratige interiøret.

Om bord hilser en eldre dame meg med et varmt smile og skåler i luften med en gammel kopp te som kanskje hadde sett bedre dager. Jeg får nytte av å høre lokal prat, og skjønner at øyene ikke trenger stor støy for å være magiske – bølgeskvulp og småsnakk er alt som trengs.

På vei mot neste øy passerer jeg småbåter, og landskapet sklir forbi som en levende fotominnepotet som aldri vil slutte å få meg til å smile. Jeg møter en tobeint kartleser som peker mot en av øyene og hvisker at det er det stedet de alltid mister nøklene sine, haha.