Buss FB3 Radiumhospitalet via Økern-Storo-Tåsen

På stoppestedet møtte jeg en liten gruppe kollega-ventilere som delte kornete kaffekopper og småprat om hva dagen ville bringe. Bussens dører åpnet med en myk sus, og jeg fant setet mitt bak midten, hvor jeg fant en perfekt utsikt mot byens pulserende liv. Under reisen hørte jeg en meny av lyder: diesel, ellektro-smil, og en høflig mann som ba om plass til barnebarnet sitt bak meg.

Interiøret hadde komfortable seter og litt skranglete demping som ga meg følelsen av å være på et lite komfortabelt tog. Jeg pratet litt med en eldre dame som hadde ruteantrekket klart og en stor mappe med gamle bilder; hun sa at Vy Buss AS hadde gjort ruten litt enklere å følge, spesielt når man må bytte ved Radiumhospitalet. Landskapet utenfor var grønt og åpent, med små gårdsbruk som vinket farvel til oss som om vi var en film som sakte rullet videre.

Etter hvert kom vi nærmere Radiumhospitalet, og jeg kjente lukten av ny asfalt og felles forventning i hevet stemme fra noen i baksetet. Jeg vinket til en gruppe studenter som hoppet av ved Økern, og jeg tenkte at denne ruten var som en liten bro mellom hverdagsstress og klinisk ro. Når jeg nærmet meg stoppet jeg litt opp for å få med meg de små detaljene; en barnefamilie pakket inn koppene sine, en busschauffør som smilte bredt og sa god dag, og en lyd av småprat som fylte bussen med varme.