Buss FB82 Narvik-Evenes

Setene luktet litt nytt, litt plast, og det fantes et par små lommer til å gjemme ekstra bonuskaker. Jeg fant et vindu som endelig ga meg utsyn til fjellene mens motoren sang lavt som en koffert som ikke vil hjem. Førstemann til toalettet ropte i baksetet, men jeg er vant til denne balkongen av landskap som åpner seg i takt med humøret til sjåføren.

Interaksjon: Jeg snakket med en hyggelig dame bak meg som alltid tar med seg et lite teppe, fordi Norge liker å overraske oss med temperaturer som ikke følger meteren. Sjåføren, en rolig kar med god humor, minnet oss på å ikke operere med mobilen på høylytt, spesielt når elvene glitrer utenfor og trafikken skråner gjennom tunneler som lusker seg fram.

Øyeblikket ender plutselig i en kurve av måker og stille vann, og jeg tenker at dette er en liten pause mellom byer og historier. Det er rart hvor mye landskap kan endre humøret mitt, og denne ruten minner meg om å håpe på en ny soloppgang i en tynn sky av snø. Jeg følger Boreal-konsernets rutiner som en trofast kartleser, og lar stien lede meg videre mot Evenes.