Innenriksfly Oslo-Bodø

På flyplassen var det en stille organisering som føltes som en skreddersydd komedie; det var så mange skjermer, og like mange kjepphester av informasjon som det var vinduer. Ombord ble jeg møtt av en personell som hadde et glimt i øyet, som om de visste at jeg hadde tatt dette flyet som en slags livsskole i Norge. Jeg fant min plass mellom seter som tydelig hadde sett bedre dager, men som fortsatt sto støtt som en trofast medarbeider i reisefølget. Avinor AS hadde tydelig spilt rollen som orkesterleder i en lavmælt, men effektiv forestilling.

Interaksjonene med mede-passasjerer og besetningen var små, men meningsfulle; en nabo som delte sin ruteplan og en kabinansvarlig som svarte på mine spørsmål med et skrått smil. Vi ropte ikke ut eventyret, vi suste gjennom skyer som om vi hadde tilgang til hele landskapet, og muligheten til å se fjorder og fjell i en synlig panorama. Landskapet utenfor ble til et levende maleri som endret seg fra skog til kyst og tilbake til åpent himmelrum.

Til tross for komforten som var noe minimalistisk, ble det en opplevelse som minnet meg om at avstander også kan være en form for samvær; vi byttet blikk og små snakk, og pludret videre mot Bodø i et varmt, nøkternt frasetal.