Lokal bilferje 18-335 Nesna- Levang

Jeg parkerte bilen på kaien og kjente lukten av salt og diesel, som om havet hadde laget sin egen kammersang. Fergen suste inn med en rolig autoritet, og personalet hilste med et smil som fikk hele skipet til å føle seg velkomne. Pekende mot bilene bak meg, så jeg at plassen var stram, men håndterbar, og jeg måtte le av hvordan muligheten for en liten kø alltid ligger like ved.

Innenfor var det komfortabelt: seter som ikke frøs, og den begrensede skjønnheten av åpne vinduer i mars som ga en frisk marina-tone. Jeg fikk småprate med den vreide naboen i bilen ved siden av, som hadde med seg en termos kaffe og en bunke aviser som om han skulle lese hele riket på én tur. Landskapet utenfor var rolig og svart-hvitt i gråtoner, men øynene mine fulgte med på fjellene som rammet inn fjorden som et maleri i bevegelse.

Etter hvert somØya og fjorden ble mindre konkrete og mer som et blikkfang, begynte teltlyset på kaien å forsvinne, og jeg ble møtt av en liten prat med en annen reisende som hadde glemt suteboka si. Fergen fortsatte å glide, og jeg merket hvordan roligheten senket seg i kroppen min som en god kopp te.