Lokal passasjerferje Oscarsborg

På morgenen jeg satte meg om bord, luktet det av sjø og drivved. Få meter under dekk danset små bølger mot fløyelssvarte skygger av øyene. Jeg fant en plass ved vinduet og så hvordan en gammel fyr ble sittende og telle båter som seiler forbi. Hver bølge syntes som en liten historie, og jeg kunne ikke motstå å lene meg litt nærmere lyden av sjøspray.

Motorknarren jobbet jevnt, og Brakars personale var vennlige og tålmodige med alle spørsmål. En kollega ved billetteringen spurte hvor jeg hadde kommet fra, og vi endte opp i en liten prat om øyenes skjulte stier. Jeg hørte noen fnise og så et barn som prøvde å få en endeløs stripe av fugler til å holde seg i ro i utkanten av baugen. Det ble plutselig en slags stille felles eventyr.

Når vi nærmet oss Oscarsborg, ble lyden av tåke og fjæra på brygga tydeligere. Jeg møtte en lokal guide som vinket til oss fra kaien og fortalte små anekdoter om fortiden på øya. Jeg tenkte at dette var mer enn bare transport; det var en levende scene. På vei mot land begynte jeg å planlegge neste stopp.