Lokalbuss 141 Feviktoppen-Haugenes

I det øyeblikket døren gled igjen og bussen suste ut mot havet, kjente jeg lukten av sjø og fersk kaffe blandet med asfalt og regn. Seteraden var litt stel og varmt, men raudoransje solskinn trengte seg gjennom blinds og laget en malerisk stripe på panelet. Jeg traff en eldre dame som snakket lavt om barndommen ved Havstøa, og stemmen hennes fikk hele reisen til å føles som en samtale mellom minner og virkelighet.

Interaksjon: Bussjåføren nikket til meg og spurte om jeg var turist eller fastboende. Jeg svarte meg selv litt fornøyd at jeg alltid er en turist i hjertet, og han ga meg et lite kart over området på nytt. På en av stoppestedene vinket en liten jente til oss fra skolebussen, og jeg kjente hvordan freden senket seg midt i byens rytme.

Etter hvert ble landskapet mer kupert, og jeg så hurv med skyer som hang lavt over fjorden. Dekkene trådte nesten lydløst over en steinlagt motorvei, og jeg kunne ikke unngå å føle meg litt som en privat detektiv som følger narrativet mellom hus og hav.