Lokalbuss 166 Gjerstad-Vinterkjær

Avgang fra Gjerstad sentrum var litt rolig, og jeg fant meg en plass bakerst ved vinduet. Jeg drev å notere små konstellasjoner av landskap mellom skiftende skyer, mens motoren sang myke rytmer i baksetet. En eldre kollega ved siden av meg pekte ut holdepunkter og lo av mine spørsmål om rutetabellen, og stemmen hennes minnet meg om hvorfor jeg elsker å reise alene men likevel ikke helt er alene. Agder Kollektivtrafikk AS leverte en pålitelig og vennlig tone hele veien.

Interaksjon og komfort: Sjåføren var oppmerksom og snakket lett om dagens vind og veiforhold. Setene var litt fastpakket, men ryddige, og luftfilteret kjente jeg på som en trygg venn. Ved hver holdeplass kom det en ny spenning når folk krysset døren inn og ut, og stemningen ble litt mer human ettersom jeg ble kjent med de som delte ruten.

Når jeg nærmet meg Vinterkjær, åpnet landskapet seg i åpne utsyn langs jordfylte åkre. Jeg la merke til små hus og elver som glitret i et etter-midtdags lys, og jeg tenkte at dette er essensen av denne ruta: en rolig, smått poetisk ferd gjennom Agder. Jeg fortsatte å observere passasjerene og syntes det var fascinerende hvordan små kommentarer kunne skape en følelse av fellesskap.