Lokalbuss 25 Drammen busstasjon- Gulskogen

Jeg hopper av toget og følger skiltet til lokalbussene. Frontvinduet speiler byens morgenlys, og jeg kjenner lukten av nytraktet kaffe fra en nærliggende kiosk. Første stopp ser jeg ansatte og kunder som laster småposer inn i bussens bakrom, en liten felles rytme i morgenrushet. Kun få seter er ledige, og jeg gliser litt av den menneskelige floken som oppstår når åpent plass håndteres av en spontane skift i passende sitteplasser.

Interaksjonen med føreren er uformell og behagelig; han sier god morgen og minner meg om å få med meg min søknad til dagens møte på Gulskogen. Dører lukker seg, og vi ruller ut langs elven; vannet glitrer mellom trærne, og landskapet flyter forbi i en rolig parentes. Jeg observerer hvordan byens kantelinjer skråner mot fjorden, og folk vifter til venner ved holdeplassen som om de har kjent hverandre i årevis.

Jeg nærmer meg Gulskogen og kjenner lukten av ny bebyggelse langs stien som følger veiens kurve. En annen passasjer deler et smil og en kort historie om en liten kafé han liker å besøke etter jobb; det føles som om vi er i en åpen samtale mellom kollektivt og privat liv.