Lokalbuss 36 Kristiansand – Grødum

Jeg satte meg inn mens regnet danset lett mot vinduet. Setene hadde litt myk skinnpreg, og jeg kunne nyte utsikten uten å slite ryggen. Gjennom glasset skimtet jeg små båter som pleide å vugge i havet ved kai, og noen turister som knipset bildene sine. Bussføreren vinket smilende til en eldre dame som kjente rutene utenat.

Ruten tok meg forbi grønne enger og små eiker som bølget i vinden. Jeg møtte en søt hund i en hage som stakk hodet ut for å hilse på oss via busssiden—en liten glede midt i hverdagen. I kabinen kunne jeg høre lyden av motoren blandet med radiokanalen som skiftet melodier sakte, som om landskapet selv pustet i takt. Interaksjonene med passasjerer og sjåfør viste en rolig, vennlig tone som gjorde reisen trygg.

Når vi nærmet oss Grødum, ble veien smalere og trærne tettere. Jeg benyttet anledningen til å notere små observasjoner i mobilen: fuge av fjellformasjoner, havduft som blandet seg med granskogen. Kanselleringen av et annet stopp ble nevnt rolig av konduktøren, og jeg følte at jeg fikk litt rom til å puste mellom rutene.