Lokalbuss 400 Kjerringøy – Festvåg – Skaug – Bodø

Det startet tidlig; motoren brummet litt, og landskapet flommet inn gjennom vinduene mens jeg fant meg en plass ved vinduet. Temperaturen var behagelig, og bussens smårom ga en rar følelse av fellesskap blant passasjerene. Jeg møtte en eldre dame som kjente alle stoppesteder bedre enn kartet, og vi lo av småprat som bar preg av x-antall reiser. Det kjentes som å kjøre gjennom et levende kart.

Underveis var det tydelig at rutene er som en veinatur; slake bakker, små havner og noen få gårdsplasser som kikker ut over havet. Holderplassene var presise, og konduktøren passet på at alle hadde riktig billett før avgang. Jeg så lyder av sjøsprøyt på ruten mellom Festvåg og Skaug, og jeg kjente saltet i luften som om jeg var mye lenger ute enn jeg egentlig var. Det ble en slags rolig hverdag i bevegelse.

Etter å ha rundet Kjerringøy og tatt inn den klare havutsikten, fant jeg en stille plass i bakre del av bussen og så solen speile seg i våt asfalten. Jeg snakket kort med en barndomsvenn som jeg møtte tilfeldig på ruten, og vi byttet historier som om vi møttes i en liten bygd. Alt dette var en påminnelse om hvor naturlig lokallinjer kan være.