Lokalbuss 403 Skollenborg – Kongsberg

På morgenen i Skollenborg stod jeg i regnvåpen morgen, og døren åpnet seg med en myk sus. Skolestasjonen viste seg å være stille og nesten tom, bortsett fra en eldre herre som tente en tobakksduft og hilste vennlig. Reisen ut i naturen var som å trekke pusten i en lang gang, luften ble litt klarere for hvert stopp. Jeg slo på mobilen for å få et glimt av landskapet mellom bussens blinkende reklameskjermer og vinduets små regndråper, og jeg tenkte at Brakar virkelig kjenner ruten godt.

Inne i bussen var setene romslige nok til å trekke korsryggen litt tilbake, og freden var overraskende behagelig for en byturist som meg. En passasjer ved vinduet snakket lavt om kommende arrangementer i Kongsberg, og stemmen hans blandet seg med bussens summing og motorens jevne rytme. Jeg observerte små detaljer: en gammel billettkopp som ble satt i et lommetørkle-område, og en bussfører som nikket mot et lite kart før han gjorde en myk manøvrering rundt et svingende veikryss. Det var som å være med i en rolig, kontemplativ ferge langs landet.

På vei tilbake blusset landskapet opp i et fugleperspektiv av skog og fjell, og jeg ble minnet på hvorfor jeg elsker slike små, jordnære reiser. Jeg møtte en ny reisepartner som delte en kjeks og et smil, og vi snakket om hvordan Brakar holder disse rutene i gang på kalde og mørke dager. Jeg merket også at stemningen i bussen var litt mer avslappet enn jeg hadde forventet, som om alle visste at dette var en enkel og pålitelig forbindelse mellom landsbyene.

Etter hvert som motoren roer seg ved Kongsberg, kjenner jeg at jeg allerede ser frem til neste spasertur mellom stasjonene, den stille rytmen av hjul mot grus og plastrangen som følger med hver holdeplass.