Lokalbuss 41

Jeg steg på ved havneområdet og ble møtt av en {rolig} sjåfør som hilste vennlig. Vinduet gled sakte opp, og lukten av sjø blandet seg med kaffe fra de første passasjerene. På setene var det litt hardt, men setebeltene satt godt, og toget av landskap fløt forbi som en rolig film. Jeg kjenner hvordan ruta tar meg langs små brygger og grønne åser, og jeg hører lokalisert snikking av småprat mellom naboene som tar bussen hver dag.

Under kjøringen fikk jeg et glimt av kjente fjes: en gammel dame som alltid leser avisen bak ruten, og en ung gutt som hilser hver gang vi passerer en skole. Det var noe trygt ved den hverdagslige rytmen: ingen presserende politiske budskap, bare rolig samspill mellom buss og by. Chaufførens radiosignal blandet seg med vindens hvisking langs fjorden, og jeg kjente meg litt hjemme i denne vagten.

På vei mot neste by ble landskapet plutselig bredt ut som et maleri, og jeg la merke til hvordan solen fikk bølgene til å skinne som små diamanter langs havet. Jeg tenkte på hvor spesielt det er å reise lokalt, hvor hver holdeplass kobler bydelene sammen som små brikker i et større puslespill.