Lokalbuss 42 Øvre Alta – Alta lufthavn

Klokken var tidlig, men lukten av nybrygget kaffe fra en av passasjerene smøg seg inn i bussen før dørene lukket seg. Jeg svingte meg inn i det varme setet, og bussen snublet ut i et landskap som best beskrives som stillhet med små ornamenter av snø og fjell. Ruten knyttet byen sammen med flyplassen på en måte som føltes nesten som et lite ritual.

Danh, en dame i midten av tribunen, delte en kort historie om sin naborunde; vi nikket, smilte og ble plutselig venner for et blunk av betydning. Interaksjonene med sjåføren fra Snelandia var profesjonelle, men alltid med et lite snev av nordnorsk humor som gjorde ventetiden mindre ubekvem. I baksetet fniste noen studenter over en feilkalkulert tidsplan, og det ble en uventet sosial presentasjon av byens småbedrifter gjennom vinduet.

Været skiftet uten varsel, og vinduene ble til små malerier av grått og hvitt. Bussens varme kjente jeg som en liten bekreftelse på at jeg var på riktig vei, mens landskapets skygger danset i takt med motoren. Det var noe betryggende ved å høre Snelandia navnet rotere over høyttaleren og vite at jeg hadde et trygt teknisk apparat bak meg.