Lokalbuss 52 Bråvann – Slettheia

Jeg stiger på i ren frisk morgenluft, og bussens Interiør minner om en innadvendt lekeplass: seter i litt for avklart farger, og et vindu som tilbyr en mini-film av landskap mellom hus og fjell. En eldre herre gir meg pekefingeren og ler: «Dette er ruten som lærer deg å telle skyer.» Jeg humrer, finner plass ved et vindu og kjenner varmen fra motorrommet som en vennlig klem. Agder Kollektivtrafikk AS har virkelig pøns lette løsninger på plass, man merker at transport skal være en tjeneste, ikke et ork.

Underveis passerer vi småkåte skogsbryn og industrielle skygger som strekker seg mot himmelen. En ungdom spiller musikk lavt på mobilen, og andre passasjerer bytter småprat som om de bytter frimerker. Jeg hører en chauffør hvisker til en kollega: «Denne ruta er som en kortfilm hvor landskapet er dobbeltsidig rollestativ», og jeg smiler av det. Komforten er overraskende god for en lokalbuss; setene gir en liten mykhet og støynivået er vennlig lavt.

Ved Bråvannsjevnningen oppdager jeg en liten kafé som våger å tro på seg selv mellom industri og natur. Jeg tar et foto, ler av refleksjonen i glasset, og kjenner hvordan en ny blanding av forventning og ro sprer seg i kroppen. Bussens motor puster ut, og jeg følger med på hvordan trærne bøyer seg i vinden mens byen våkner rundt oss. Jeg teller enda en stopp, og humøret stiger.