Lokalbuss 54 Kvadraturen – Høietun

Klokken sju starter bussen som en liten blå båt i asfaltens hav. Jeg klager over regndråpene på ruta, men innvendig blir lyden av motoren og menneskene rundt meg en slags trygg rytme. Passasjerene er blandet, noen med skiftende nyanser i ansiktet, andre med små snakk som ikke trenger å bli hørt høyt for å være ekte. Jeg slår ut korsettet av egen tanke og følger med på landskapet som glir forbi—gamle trehus, nybygde felt og en fjern tåke som får fjellene til å se ut som ventende bakteppe.

Interaksjoner: En eldre herre deler et kort minne om en buss som gikk i ungdommen, og jeg hører hans stemme som en tidslinje mellom byens skygger og solstråler som bryter mellom regnværene. En ung jente tilbyr meg et papirprodukt fra en konteiner med kaffe, som blir en liten, stille gest av hverdagsvennlighet. Bilen lukter av våt asfalt og nybrygget te, og jeg smiler uten å si noe høyt.

Rutene treffer en nyere bydel og en park som lukter av gress og våt jord. Jeg passerer en skole og ser barn som vinker til bussen som om den var en venn som alltid kommer i tide. Baksiden av setene har litt slitasje, men stolen bærer meg trygt mens regnet mapper landskapet utenfor.